Jeg sitter her på hotellet. Sjokkert. Tom. Tom for ord, tom for meninger, tom for alt. Ord blir bare maktesløse. Ingen kan ord kan gjøre opp det grusomme som har skjedd. Ord blir for tomme til å kunne beskrive det store, sterke og tunge tomrommet som befinner seg i hjertene våre. Jeg sitter bare igjen med et minne jeg aldri vil glemme. Minnet om blomstertoget i København.
Jeg er sjokkert over hvor respektløse enkelte mennesker kan være. Spesielt i disse tunge tider. Jeg hører forsatt stemmen hans. Ordene hans klinger i hodet mitt. Jeg hører forsatt den mørke, gurglete og slimete stemmen rope “Hvem sin feil er dette? Jo, det er deres feil”. Jeg ser forsatt hans skitne ansikt og skitne klær, der han går rundt og roper skjellsord, river i kameramenn for oppmerksomhet og ødlegger en fantastisk fin tale. Noe så grusomt. Respektløst. Hva får folk til å gjøre slikt? Hvordan kan han ødelegge en så flott minnemarkering?
Københavns bygninger står store, tunge og tomme. For meg gråter bygningene idag. Jeg vet det høres dumt ut. Bygninger laget av stål, stein og mur. Med utskjæringer og gull på toppen. Men for meg står bygningene å gråter idag. For meg henger blomstene med hodet for oss. Idag står trærne stille for oss. De står der og baner vei. Viser oss at livet er skjørt, hardt og brutalt. Men at det samtidig kan være så vakkert.
Ettersom toget beveger seg nedover byen. Fra det gamle torget til den norske ambassaden, brøyter folk seg gjennom. En taxi prøver å komme seg gjennom folkemengden. En mann utbryter “hvorfor kjører dere her? Dere vet jo at det skal gå tog her“. Jeg stiller meg selv samme spørsmål. Jenter i høyhelte sko, høyt hår og mørk sminke brøyter seg gjennom. De orker ikke vente lenger. De må rekke de siste butikkene før de stenger. Turisttoget kunne heller ikke la seg vendte. For meg ble dette respektløst.
Jeg går i toget. Prøver å holde tårene tilbake. Det føles så feil å ikke være i Norge. Ikke være med de som betyr noe. Ikke kunne holde rundt mine venner. Ikke kunne sette pris på at de lever. Samtidig som avstanden er stor, føler jeg meg veldig tett innpå dramaet i Oslo. Jeg føler liksom Norge, til tross for at jeg er langt borte. Tenk at en manns hat og gjerninger kan berøre så mange på så stor avstand.
Det har sluttet å regne. De grå skyene er byttet ut med hvite fredløse skyer. Det er som et tegn fra Gud. Han vil vise vei i den mørke tunnelen. Den mørke tunnelen mange befinner seg i. Tunnelen med følelser som blir for store til å kunne takles. En tunnel med en så stor smerte at selv de mest forferdligste ord blir små. Det var som om Gud lyste opp veien. Den kalde vinden som tidligere hadde fått trær til danse, er nå bare blitt til en varm og kjærlig vind. Som forsiktig stryker deg over kinnet. Tørker bort tårene. Ikke et eneste tre beveger seg. Alle menneskene er rolige. Det er som hele København har blitt til et lite barn som sover. Fredløst. Stille.
Ettersom vi er kommet frem til ambassaden blir det vanskeligere å holde tilbake tårene. Mennesker gråter over alt. Spesielt knakk det for meg da en eldre mann la ned en blomst, for så å forsvinne ut gråtende. Det var så mye smerte i blikket hans. Så mye sorg. I ettertid er angrer jeg på at jeg ikke stoppet ham. Ga ham en klem. Viste ham kjærlighet. Han trengte det så sårt. Mennesker med blomsterbuketter delte ut enkle blomster til de som manglet. Tårene trillet. Mennesker holdt rundt hverandre. Det var så mye følelser på en gang. Så mye kjærlighet. Så mye sorg.
I toget er det folk i alle aldere, kulturer og farger. Det føles så godt å gå i et tog med så mange forskjellige mennesker samlet på en plass. Som står sammen. Som viser kjærlighet. Barn springer rundt i toget og leker. Tankene mine flyter avgårde til den tid da jeg var liten. Jeg synts å høre lyden fra da pappa kom hjem. Små barneføtter som sprang gjennom huset. Jeg synts å huske barnegråt over mamma som hadde rydder bort barbie-byen min mens jeg var i barnehagen. Jeg husker hvordan livet var. Ingen bekymringer, ingen problemer. Alt var så fredløst. Så vakkert.
Toget begynte kanskje ikke så bra. Men toget endte helt nydelig. Det var herlig å være rundt så mange mennesker. Det var så sterkt. Det ga virkelig inntrykk at man i slike situasjoner legger bort alt hat man har for hverandre. Alle meninger. Alle planer. Det er så godt å se så mange mennesker stå sammen. Kjærlighet er virkelig større og sterkere enn hat.
“Jeg tok ikke med meg kamera så jeg fikk ikke tatt bilde av rosen jeg hadde eller blomsterhavet utenfor den Norske ambassaden, så jeg legger ut bilde av en rose som jeg tok for ikke så veldig lenge siden. “
